Plan NORGE, i samarbeid med VGB,

bloggkonkurransen er i gang. Bruk din bloggside til å sette søkelys på jenters situasjon i Sør, og vinn en bloggtur til Afrika med Plan.

Jeg forsøker i her:

 

Den røde sanden ble farget enda rødere av vannet. Alle i den lille afrikanske landsbyen satt stille og så på. Barn og voksne var like takknemlige for dråpene som falt fra himmelen. Regntid var det beste lille Nor på sju år visste. Da kunne de sette ut alle kar de hadde, og fylle dem opp med regnvann. Tenk om det kunne vært regntid hele tiden?

 

Hun sukket, og tvinnet litt på en av sine små fletter. De store brune øynene søkte ut i regnet, og hun smilte. Kjolen var slitt, og sko hadde hun ikke. Etter hvert ble det kaldt å sitte der, selv om hun dro bena innunder kjolen. Inne i jordhytta brant bålet, og maisgrøten kokte seg tykk og god til kveldsmaten. Mor hadde tatt det siste av melet, nå som regnet kom. Hun kokte en stor gryte med grøt, som de skulle dele om litt. Nor var yngst i en søskenflokk på seks. Far og guttene skulle spise først, så fikk mor og hun dele resten. Om det ble stort igjen da? Så var det tomt for maismel helt til innhøstningen. Det gjorde ikke noe. Nå som regnet hadde kommet, ville avlingene igjen plantes og gro på markene. Regntiden var den beste tiden, selv om den var kaldere.

 

Det mørknet og Nor kunne høre hyenene der ute. En løve brølte også, idet hun sovnet. Hun var mett og sliten. Kjolen hadde hun fortsatt på seg, og bålets glør varmet henne helt til de sluknet. Høna som lå på egg borte ved den ene stolen de hadde, klukket litt før det ble helt stille. Neste dag ville være lik den forrige, om regnet fortsatte. Men skulle det slutte, så visst hun at veien til kilden var lang.

 

Hver dag var det pikenes jobb å hente landsbyens vann. Fra hun var bitteliten hadde hun fulgt mor, tanter og kusiner hver dag. Hver dag hadde hun øvd på å balansere et større og større kar på hodet. Hun var sju nå, og stolt over å kunne bære nesten like mye som de voksne. Når de la en kvistring på hodet hennes og løftet vannbøtten, var det som om hele hennes kropp forberedte seg til tyngden. Magen struttet ut og ryggen ble svai, bena sto bredt og hun bet tennene sammen. Men hun klagde aldri.

 

Det var kvinners jobb å sørge for vann, sa mamma alltid. Menn hadde annet å gjøre. Nor forsto ikke alltid hva de hadde å gjøre? Når jentene gikk om morgenen, satt mennene i skyggen under de store trærne, og når de kom tilbake, satt de der fortsatt. Visst var de på jakt når det trengtes, men det var da sikkert morsomt også. Nor skulle gjerne vært gutt. Tenk å få gå med storebrødrene og snike seg inn på apekatter og bøfler. Ofte fortalte de mange ville historiene etterpå. Det hørtes skremmende ut, men så spennende. Om guttene hadde hjulpet til å bære vann, så kunne kanskje Nor fått bli med på oppdagelses- og jaktturene?

 

Men det som var mest trist, var at hun ikke fikk gå på skolen. Ingen jenter fikk lov til det. Hvorfor visst hun ikke. Ofte snek hun seg ned der de underviste. Guttene satt inne i den lille skolestua under det store akasietre, og læreren snakket og forklarte. De hadde tavler de skrev på. Hun likte lukten av krittet, og lyden som kom når de skrev bokstaver og tall. Men det var bare for gutter, jenter måtte hente vann og ved, lage mat og dyrke jorda. Nor synes det var så urettferdig. Men hun visst også at for å gå på skolen, måtte hun ha uniform. Mor og far greide aldri å få sammen penger til det. Hun forsøkte å lære seg av det hun så og hørte. Så fort hun fikk tid, satt hun med en pinne og risset i den røde sanden. Hun måtte snike seg til det. Oppdaget mennene hva hun gjorde, så sparket de til henne og ødela det hun hadde tegnet og skrevet. Hun skulle ønske det var regntid hele tiden, for da kunne hun få bedre tid til å sniklytte på undervisningen.

 

Noen år senere kom det hvite mennesker til landsbyen. De satte seg ned med mennene, drakk te med geitemelk og spiste tykke loffskiver. De snakket og snakket, på et språk som ingen i landsbyen kunne. Men læreren forsto. Han oversatte og forklarte, og de eldste ristet på hodene og viftet med hendene. De hvite sov i telt på utsiden av landsbyen, og samtalene fortsatte.

 

Etter noen dager hadde de blitt enige. Et stort gravearbeide begynte. Alle menn hjalp til, og jentene hentet vann i store mengder fra kilden. Noen kvelder var Nor så sliten at hun gråt. Ryggen verket og hodet gjorde vondt. Men hun visste at hun måtte gjøre som de voksne sa. Vannbæring var for jenter.

 

En dag kom en av de hvite menneskene og ville hjelpe til. Damen smilte og lo mens de vandret til kilden, men tilbakeveien ble for vanskelig for henne. Ikke en gang Nors bøtte orket hun å ha på hodet. Da følte lille Nor seg sterk og flittig.

 

At det store hullet de grov i bakken skulle skape en sånn glede, hadde ikke Nor ant. Det ble vann langt der nede, masse vann. Snart danset hele landsbyen, plasket vann på hverandre og lo. De hadde fått sin vannkilde midt i landsbyen. Ingen behøvde lenger å gå av sted ved daggry for å hente vann. Ikke behøvde de å vente på regntiden for å dyrke jorda heller, de kunne plante litt hele året, vanne, og det grodde under Afrikas varme sol.

 

Nor smilte og kroppen hennes hadde liksom rettet seg ut. Hun hadde blitt en vakker ungdom. Den hvite damen som hadde gått med dem til vannkilden, hadde kommet tilbake gang etter gang. Hun hadde mast og snakket med mennene i landsbyen, og klart det ingen andre hadde greid før. Nå som pikene ikke var opptatt av å bære vann hele dagen, fikk de lov til å gå på skolen. Damen hadde skaffet uniformer til alle også, og de gikk til skolen med stor iver og glede. Nor likte å lese, regne og lære.

 

Hun hadde drømt om at hun skulle ha regntid hele tiden, og drømmen hadde nesten gått i oppfyllelse. Regntiden var god nå også, men brønnen var det beste.  Det ble som om de hadde regntid hele året, selv om sola stekte. Alle snakket om tiden før og etter brønnen, og ingen var lykkeligere enn Nor. Vannet hadde kommet til landsbyen, og gitt henne en fremtid. En fremtid hun alltid hadde drømt om, men som hun ikke hadde ant skulle komme ved at de grov et stort hull i bakken. 

Vurdert til: av 39 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende