Husker dere Erik By sang om “Vår Herres klinkekuler”? Jeg begynte å nynne på den, da jeg fant fram noen av mine glasskuler idag.
Jeg drømte at vår Herre var en pode med reven brok og skrubbsår på hver legg
Jeg så ham klinke kule med vår klode i muntre sprett mot universets vegg
Han klinket han var glad og det var sommer
og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra han lommer,
for i vår Herres lommer er det plass.
Og klodene fikk danse, sveve, trille til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet
En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!
Åh, for en dag å fange sommerfugler! Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler og følte seg alene og fortapt.
Omsider kom han trett, som alle poder,
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han at han hadde mistet en.
“Den lille blå! Den minste av dem alle! Han lette under gress og sten og hekk.
“Og den som var så blank i solefallet!”
Men mørket kom, og kulen den var vekk.
Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte. Men jeg kan ikke huske om han gråt.
Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller uten den, vi får drømme at Han leter mer i morgen
…. og håpe at Han finner oss igjen.
Den ene kulen var brun og den skinte så fint mot den hvite orkideen.
Hold jeg den opp mot lyset så speilte den “hele verden”! Bildet ble oppned, så jeg snudde det. Dere måtte jo se hva jeg så. Det var som et gammelt maleri i gylne toner.Herlig å ha litt tid til å eksprimentere litt.
Ullpappen lå i hylla, og den fikk også et møte med klinkekulen. Ute har sola skint i hele dag, og snøen bare forsvinner. Det er fint. Idag er det VÅRJEVNDØGN! Natt og dag er nå like lang og vi går mot lysere tider. Ønsker alle en flott ny uke!
av 8 lesere
